Å akseptere følelsene av sorg og tap

_DSC7194 (1)

May I and all beings learn from and transform sorrow.

May I be open to the sorrow, to the pain of grief.

May I find the inner resources to really be present for my sorrow.

May I be open to the pain of grief.

May I forgive myself for mistakes made and things left undone.

May I accept my sadness knowing that I am not my sadness.

-Joan Halifax (utdrag fra meditasjon om sorg)

Disse setningene er grunnen til at jeg velger å skrive dette innlegget om sorg, tap og tristhet. Nok et ærlig innlegg om følelser og hvordan vi reagerer og håndtere emosjoner når livet er vanskelig. Jeg velger å dele mine egne erfaringer.

I 2016 ble en kjær person revet bort, så altfor tidlig. Uten varsel. Hun var ærlig, direkte, livsglad og raus. Hun jattet aldri med. Hun fikk meg til å slutte å finne på unnskyldninger og bortforklaringer på utfordringer jeg kunne møte på. Hun turte å stille meg viktige spørsmål. Det var hun jeg ringte når jeg hadde noe på hjertet. (Takk Elisabeth. Jeg savner deg.)

Jeg ble trist, tom og full av ubesvarte spørsmål om hvorfor. Gråten ville ingen ende ta. Jeg ble sulten på kunnskap om sorg og tap. Hvordan man takler det, hva skjer i kroppen og hvilke følelser dukker opp. I prosessen kom jeg over en dame som heter Joan Halifax; buddhistisk lærer, Zen prest, antropolog og forfatter. Hun har et sterkt budskap og en helt egen evne til å formidle.

På nettet fant jeg en meditasjon med Halifax om sorg. Den satte spor i meg, rørte noe dypt i meg. Tårene trillet, noe i meg slapp taket. Samtidig ble noe i meg vekket til liv. Noe som hadde ligget i meg under mange lag. Men jeg visste ikke helt hva. Halifax snakker også om det å ikke strekke til eller klare å være der for andre.

“Crying is how your body speaks when your mouth can’t explain the pain you feel”. Unknown

Triste, ubehagelige eller vanskelige følelser har aldri ligget naturlig for meg, vi snakket ikke om slike ting da jeg vokste opp. Fra et kristent hjem, bad vi til Gud vi når det var noe galt. Legg din lit til Gud, så vil han hjelpe. Det var dette jeg hadde lært. I mine dagbøker fra barndomsårene ber jeg til Gud og ber han om hjelp og støtte for meg og for min familie. Legger all tillitt i hans hender. Jeg lærte ikke at jeg selv kunne løse utfordringer eller at samtale med andre kunne hjelpe meg å løse uroen eller utfordringer. At jeg kunne finne løsningen i meg. For Gud hadde løsningen. Gud var løsningen. Dette trodde jeg på. Dette kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.

Situasjoner oppover årene som har gitt meg uro lot jeg meg distrahere fra, for å unngå å kjenne på ubehaget. Uroen har jeg skrevet om før, se her. Det tok lang tid å forstå og innse at jeg manglet verktøy for å forstå, regulere og tolke emosjoner. Det har tatt tid å finne de riktige verktøyene som passet for meg! Yogaen har hjulpet med å se innover og finne svaret i meg. Ikke utenfor meg.

Noe i meg var annerledes i minuttene etter meditasjonen til Halifax. Jeg ble lett i kroppen. Tross sorgen som hadde tynget en stund. I etterkant ser jeg at det ikke bare var tap av en av mine alle kjæreste, men at dette tapet utløste lag av sorg som hadde hopet seg opp gjennom livet. Sorg jeg ikke tidligere hadde våget å kjenne eller føle på. Sorg over hendelser, mennesker og muligheter jeg mistet, sagt nei til, unngått eller oversett. Fordi jeg har vært redd, usikker og flyktig….på grunn av disse ukjente følelsene som skapte frykt og turbulens i kropp, hode og sjel.

Det er menneskelig å le og føle på glede. Og det er menneskelig å gråte og kjenne på sorg og snakke om dette. De er naturlig i oss. Se på følelser som blomster. Følelser trenger stell og næring for å vokse og modnes før de slår ut i full blomst.

Sorg eller smerte er ofte en følelse vi ofte prøver å unngå eller bagatellisere. Selv små tap. Det kan være f.eks. bortgang, brudd i relasjoner, brudd med familiemedlemmer, en anledning eller sjanse du mistet. Kanskje du selv har mistet noe fordi du ikke klarte å strekke til. Eller følte du ikke var god nok. Tap kan være så mye. Det vil alltid være følelser involvert.

Å sørge kommer enkelt for noen, men for andre er det et vanskelig og ukjent terreng.  Dette gjelder følelser generellt. Kanskje man har lært tidlig at det ikke er lov til å gråte. Hørt at det man føler er feil. Høre at man må skjerpe seg, ta seg sammen eller slutte å “grine”. Dette setter spor. En konsekvens kan være at man skjuler følelser på grunn av frykt for andres reaksjon, andres meninger eller for å bli avvist. Foreldre som ikke har opplevd speiling/ anerkjennelse av følelser (←se link) av sine foreldre, repeterer mønsteret de selv har lært.

Det er vanskelig å lære bort følelser, empati og medfølelse om man selv ikke har blitt møtt, eller fått anerkjennelse for egne følelser og reaksjoner. Men det kan læres. Man må tørre å bli i det. Kjenne på det. Akseptere det. Så la det gå. For det vil gå over.

Du kan utsette følelsene i det uendelige, la deg distrahere bort fra det som rører seg innvendig, men de vil dukke opp og vise seg i en eller annen form. De kan ikke skyves under teppet. Det vil bli en stor haug man på sikt vil snuble over.

Meditasjonen med Joan Halifax setter jeg på når jeg er trist. Jeg vil gjerne dele den med dere. På grunn av språk og kanskje på grunn av uvantheten, kan det være en fordel å lytte til den noen ganger før hennes budskap når frem til hjertet. Les gjerne teksten først. Vedlagt til slutt.

Whatever you’re feeling in your heart, how the body feels as you consider the possibility that grief can be a profoundly humanizing experience and bring greater depth into our lives. Kilde

Grief is not a disorder, a disease or a sign of weakness. It is an emotional, physical and spiritual necessity, the price you pay for love. The only cure for grief is to grieve. – Earl Grollman

I mange år skammet meg og var redd for at noen skulle få vite at jeg følte det slik. Jeg har forstått at å være sterk er å tørre å være sårbar og ærlig med seg selv. Og det er enda sterkere å dele det med andre.

Legg gjerne igjen noen ord.

Hør og les meditasjonen her

Signe

_DSC9090 (1)

Leave a Reply